Kobling.no dro på seminarkonferansen på Litteraturhuset. De bød på sjokolade, brus og kaffe. Til å være et gratis arrangement var det jo dødsbra. Salen var stappfull og arrangementet skulle visstnok bli streamet og tatt opp i sin helhet.
Så hva ble sagt?
Vel…Etter en kort introduksjon av Jølstad Begravelsesbyrå`s representant ble panelet innledet av presten Per Anders Nordengen. Innledningen var svært betimelig i forhold til resten av debatten. I korthet: Døden er et tabu. Den er vanskelig å snakke om. Samtidig ligger det en voldsom berikelse i å snakke om den. Enten den er nær deg eller fjern og på lang avstand. Sett ord på den. Prat om den. Si at det er vanskelig. Fjern frykten, så står det essensielle igjen.
Det beste som ble sagt har kanskje ikke noe med døden å gjøre i det hele tatt, og det var Psykoterapeut Caspar Seip som siterte Albert Einsteins da han jobbet med relavititetsteorien. Einstein brukte hele 10 år på Relativitetsteorien og mesteparten av tiden brukte han til tvil.
Relativitetsteorien flettet elektromagnetismen sammen med resten av fysikken uten å støte på selvmotsigelser. Einstein brukte 10 år på den. Mesteparten av tiden under de ti årene var fylt av tvil og usikkerhet for den godeste Albert. «Har jeg regnet feil? «, «Det må være et hull i teorien», «Jeg skjønner ikke bæret av dette» osv. Det eneste han kunne gjøre var å gå tilbake og regne på nytt. Forsikre seg om at ikke noe var feil i utregningen og forske videre. Intill han hadde den klar!
Den som ikke kan stå i det ukjente kan ikke skape noe nytt. Altså: Står du i det ukjente, så kan du fort skape nye rammer, ny trygghet eller nye teorier og sannheter.
Paneldebatten inviterte ikke til innspill fra publikum. Til det var tiden for kort og publikum for stort. Men stort sett var debattinnleggene fra paneldeltakerne at vi må snakke om døden. Den er en naturlig del av livet og favner vi om den blir livet rikere.
Det virket på meg også som at paneldeltakerne var ekstremt godt forberedt på sin egen død. Fordi de hadde tenkt gjennom hvem de etterlater, tatt sine forholdsregler via forsikringer m.m. for å sikre sine etterkommere. Dette gir dem nok helt sikkert en liten pute å lene seg på når sånne tanker melder seg.
Jeg tenker at det kanskje var lettere før, da våre bestefedre og mødre hersket over landet. De var jo normalt i en søskenflokk på 15 og en eller to av disse søsknene omkom, sånn statistisk sett. I dag er søskenflokken til hver unge i snitt ikke en hel unge engang. Noe sånt som 1.7 barn per familie er det vel snakk om i Norge i dag. Ingen dør. Vi er svært forsiktige. Bruker bilbelte og hjelm dersom vi er nær veien. Dersom barnet ditt leker nærmere enn 100 meter fra et vann eller havet, så kan man jo kanskje vurdere redningsvest. Det finnes ikke måte på hvor overbeskyttende vi er mot våre barn og hvor overbeskyttende samfunnet er i alle sammenhenger i den vestlige verden.
Som en konsekvens av dette er døden ryddet av veien. Det er ikke noe som hender deg før du når alderdommen. Altså etter fylte 80. Og tallet skyves høyere og høyere. Vi kan lese at døden kanskje kan unngås i sin helhet når den teknologiske utviklingen skyter fart og gjør at hver eneste celle i oss kan slutte å bryte seg selv ned og aldres.
Men uansett om singulariteten pensjonerer dr Dead for good eller at man fases ut på gamlehjem før livet avsluttes, så er den i dag fremmed.
Så bare vit at den finnes. Vit at uansett hvor sunt og sikkert du lever, så kan skjebnen innhente deg i dag. Du kan snuble uskyldig i en dørstokk og lande forkjært og miste livet. Og samtidig kan du omtrent falle fra et fly i 10 000 meters høyde og overleve (med litt flaks).
Så dersom du synes livet er kjipt. Tenk litt på døden. På ordentlig. Snakk om den. Tenk deg verden uten deg. Tenk deg dine etterlatte uten deg. Tenk deg ditt ettermæle etter deg.
Lev vel!